Da var tiden kommet for klatring i litt varmere strøk. Da vi sto i regn og sludd forrige uke på breen var det godt å tenke frem til denne turen.
Vi fløy til Nice – Frankrike, og etter å ha hentet bagasjen og leiebilen, satte vi kursen innover i landet. Etter et par timers biltur var vi fremme i Orpierre til litt sein middag.
Orpierre er en liten by som opprinnelig het Vallis Petrosus, latinsk for ‘steinete dal’. Byen ligger strategisk til i dalføret som forbinder øst og vest. Rundt år 1000 ble det bygget en festning for å kontrollere dalføret.
I nyere tid har kommunen lagt til rette for klatrer og målrettet jobbet for at lokale og besøkende kan leve i harmoni. Velholdte stier, jevnlig inspeksjon og tilrettelegging av klatrerruter og gode parkeringsplasser. Her kunne Lofoten som destinasjon lærer mye.
I dalen er det 5 klatrefelt i gåavstand fra byen, alle tydelig merket. Vi begynte på feltet ‘Belleric’, her finnes det masse fine ruter fra 4 og oppover. Det var veldig godt å komme seg i gang etter reisen og livet er enkelt når man kun trenger å følge boltene oppover. Klatringen foregår på kalkstein, noen som er litt uvant for oss granitt-klatrer. Bergarten er veldig formasjonsrik med mange små hull og lommer. Det tar litt tid å knekke koden på hvor alle de gode håndtakene gjemmer seg. Men gjengen fikk raskt listet ut hvor de beste takene var, og vi fikk klatret mange flotte ruter. Dagen ble selvsagt avsluttet med kaffe og is på en av de lokale kaféene.
Neste dag var balanse, tyngdeoverføring, fotplassering på dagsplanen. Vi dro til feltet nærmest byen, Château – trolig navngitt etter den gamle festningen. Det ble jobbet med lave hæler, smygende hofter og lett touch på fingrene. Og det ble obligatorisk tur opp et lite overheng.
Etter to dager på crag’et var det på tide å bryte seg løs på den store veggen, Quiquillon, som troner over byen. Veggen er ca 150 meter høy og byr på mange flotte ruter, rundt 6-8 taulengder. Vi valgte oss ut 3 ulike ruter, alle innen prateavstand, og delte oss i 3 taulag. Veldig kult å kunne klatre med flyt, bratte bevegelser og fra standplass til standplass på fullboltete ruter og samtidige kunne heie frem de andre taulag.
Siste dag i Orpierre brukte vi på å pushe graden. Maks grad er i utgangspunktet lite interessant, men det er veldig god trening – både mentalt og fysisk, for å vite hvor grensene går. Det er særlig nyttig når man står i fjellet overfor en vanskelig passasje – det å vite hvor grensen går kan forskjellen på suksess og en redningsaksjon. Vi lyktes med å mislykkes noe som var et av dagens mål – nemlig å prøve på noe kjempevanskelig utenfor komfortsonen.
Etter fine dager i Orpierre var det på tide med en hviledag, og for såre fingre og ømme tær var det kjærkomment. Hviledagen ble brukt til forflytning, et par timer som turist i Marseille og bading i vår nye hjemby Cassis.
Les mer om Halvårskurset her.
